Sosialismen - statstilbedelse

Eiendom
Eiendom er en avgrensning av produktene til en person, eller de ting denne har mottatt fra andre i overensstemmelse med denne avgrensning. Det strider direkte mot definisjonen at noen eier noe bare fordi de sier de gjør det. All eiendom forutsetter derfor enighet mellom alle parter når det er snakk om å overføre eiendom fra en person til en annen. Tyveri er å ta noe andre eier mot deres vilje. Det er en forutsetning at noen eier noe for å snakke om tyveri, fordi en kan ikke stjele det ingen eier. Et menneske kan ikke ifølge denne definisjonen eie objekter som ingen har laget, som f.eks. landområder som naturen har laget selv (alt fra skog, sjø til fjell). Derimot eier en det en produserer på disse områdene, det være seg dyrkning av jorda eller å bygge veier og hus der.

Hva er sosialisme?
Britannica online
so.cial.ism n (1837) 1: any of various economic and political  theories advocating collective or governmental ownership and administration of the means of production and distribution of goods 2 a: a system of society or group living in which there is no private property b: a system or condition of society in which the means of production are owned and controlled by the state 3: a stage of society in Marxist theory transitional between capitalism and communism and distinguished by unequal distribution of goods and pay according to work done

En rettighet er hva en alltid får lov til å gjøre ifølge et samfunnssystem. Eiendomsrett er retten til å bestemme over ens eiendom. Sosialisme er et samfunnssystem som bygger på fravær av eiendomsrett der målet er at alle skal ha det mer eller mindre likt. Fraværet av eiendomsrett gjelder også en persons egen kropp. En kan forestille seg at hvis en tar betaling for et arbeide som er skadelig for kroppen sin, kan andre forsyne seg at de inntekter en får som ellers ville blitt brukt til å f.eks. rette opp den kroppslige skaden. Det medfører derfor logisk at hvis en er imot eiendomsrett for ting, så går det på liv og helse løs for andre mennesker. Det finnes i hovedsak to typer sosialisme hvor den ene er med en stat og den andre uten stat som anarki. En stat er her som i alle andre samfunnssystemer en organisert gruppe mennesker som har mest fysisk makt over et avgrenset landområde. En utopisk versjon uten stat er f.eks. det kommunistiske anarki (samfunn uten stat), mens det er den aktuelle statsversjonen som behandles i denne artikkelen når er refererer til ordet sosialisme.

For å skjule denne betydningen av ordet sosialisme som politisk system så en kan sette ord på ondskapen, anvender sosialistiske psykopater ordmagien sin og definerer ordet sosialisme totalt meningsløst med f.eks. å si at sosialisme er et system der ingen er rikere enn andre. Dermed blir ingen land sosialistiske, og en mangler fullstendig et ord for å snakke om det politiske systemet i landet samtidig som sosialister kan fortsette å fjerne eiendomsretten uten at flertallet er i stand til å forstå at det er dette som i virkeligheten er sosialisme. Ekstreme massepsykoser setter i likhet med sosialismen tabu for i det hele tatt å snakke om psykopati og dens konsekvenser. Sosialister vil ikke engang sette ord på det de driver med, noe som bare bekrefter hva sosialisme egentlig handler om.

Sosialisme (som statlig versjon) er et politisk system som bygger på fravær av eiendomsrett der målet er at alle skal ha det mer eller mindre likt, med en stat som bestemmer over all eiendom. Siden statens oppgave er å bestemme over all eiendom følger det logisk at det er fritt fram for den å krenke eiendom til andre uten noen som helst grenser. Staten styres alltid av mennesker, og siden disse får all makt vil psykopater før eller senere styre et sosialistisk samfunn. Dermed er det også fritt fram for disse å avskaffe sosialismens prinsipp om lik økonomi. Det er ikke det sosiale sikkerhetsnettet som er problemet med sosialismen men den makt en gir enkeltindivider til å styre over andres liv. Sosialisme er derfor både i teori og praksis intet annet enn et system for å underkaste seg psykopatenes diktatur, og når sistnevnte har fått nok politisk makt bryter de alle løfter de har gitt og gjør akkurat som de vil. Da dette gir utallige muligheter har ikke sosialismen noen spesifikk ideologi for hva staten skal gjøre eller ikke gjøre utover å bestemme over alt og alle (også kroppen til mennesker fordi den er også eiendom).

Et politisk system som bygger på at mennesker skal ofres for andre (altruisme) kalles kollektivisme, og er motsetningen til individualisme som bygger på at ingen skal ofre seg for noen (rasjonell egoisme). Kollektivismen avviser eiendomsretten, mens individualisme er bygget på den. Fordi individet betraktes som ingenting i kollektivismen må ingen skille seg ut fra resten av flokken, og derfor er prinsippet om at hele eller deler av flokken skal ha det noenlunde likt essensielt. I dette systemet  betraktes menneskene som små tannhjul i en maskin som skal tjene det såkalte "fellesskapet" (i praksis det psykopatene løgnaktig vedtar er til "fellesskapets" interesse, som f.eks. massemord på uskyldige). Det er meget lett å oppdage sosialister helt fra de er barn, fordi den brutale sannhet er at det er unger av sosialister som er med på å fryse ut og mobbe alle som er ulike flertallet (også når det gjelder utseende) uten den minste respekt for andres eiendom. Dette fortsetter de med når de er voksne, noe som behandles mer i historisk perspektiv i denne artikkelen.

Kollektiv eiendom
Myten om kollektiv eiendom bygger på at noen eier det de sier at de eier, og er derfor ikke eiendom i det hele tatt men tyveri. Den som hevder at tyveri derimot bare er det staten sier er tyveri, forutsetter at staten eier noe bare fordi den sier den eier det. Hvis dette tilfeldigvis er eiendom i et annet land, medfører det krig. Krig er bare mulig når en forkaster eiendomsretten. Videre kan ikke flere personer eie samme eiendom om de ikke også har identiske meninger om hva en skal gjøre med denne. Det er selvmotsigende å si at to personer eier det samme når den ene f.eks. vil ødelegge det mens den andre vil beholde det. Da forutsetter det en tredje part som bestemmer hvem sin mening som skal bety noe, noe som avslører at ideen om kollektiv eiendom er intet annet enn et skalkejul for en sosialistisk stat som bestemmer alt.

Eier en et produkt kan en gi det fra seg ifølge definisjonen på eiendom. F.eks. ansatte i en bedrift avtaler hva bedriften skal eie som forutsetning for ansettelsen. Sosialister som overhode ikke er interessert i sannheten forkaster naturligvis denne frivillige avtalen med viten og vilje, og sier at arbeiderne eier det de sier at de eier selv om de har avtalt å gi det fra seg. Ordet "utnytte" brukes av sosialistene om frivillige handlinger mellom to parter, der en mener staten skal gripe inn og la arbeiderne begynne å plyndre bedriften imot alt som er avtalt. De som eier bedriften arbeider også i bedriften og har ofte lagt ned mye arbeide for å bygge den, så poenget med at arbeiderne skal gjøre dette er å sørge for at ingen er rikere enn andre. Misunnelsen som sosialistene føler som følge av at de er hjernevasket til å mislike at andre har mer enn dem selv, brukes igjen til å få dem til å mislike dette enda mer osv. i en ond sirkel. Disse manipuleres også til å tro at bare fysisk arbeide er arbeide, men det å tenke ut ideer for en bedrift ikke verdsettes i det hele tatt fordi det er jo nettopp slikt arbeide ledelsen ofte driver med.

Det anarkistiske utopi som skalkeskjul for statsmakt
Ideen om det anarkistiske sosialistiske samfunn er en utopi som ikke omhandler denne verden, men et fantasiland som alle "støtter frivillig opp om". Kommunistene støtter statlig sosialisme som overgangsordning, men de anarkistiske sosialister lever i sin egen psykotiske forestilling og nekter å uttale seg om denne verden i det hele tatt. En kan med god grunn påstå at disse bruker anarkistiske ideer som løgn for å støtte en eller annen sterk stat som gjør det disse selv vil, men utelukkende avviser staten fordi den ikke gjør som det passer dem i det samfunnet de lever i.

De som kalles seg anarkister i ulike former som f.eks. kommunister vil i praksis alltid støtte opp om en stat i en eller annen form fordi det finnes f.eks. både tyver og mordere, og derfor trenger en organisert makt til å ta seg av slike. Anarkister vil også i praksis alltid støtte opp om visse lover og regler som skal håndheves av en gruppe mennesker. De er ikke for at hvem som helst kan anklage hvem som helst for hva som helst og både være anklager og dommer når de selv blir offer i saken.

En sosialistisk anarkist sier at en ikke skal ha noen eiendomsrett og frivillig dele ting med andre. En kan spørre dem om de lever opp til deres ideologi, og da vil faktisk mange svare at de gjør det. Deretter kan en spørre om en kan få komme og hente tingene de har så fremt en fordeler det blant fattige mennesker i verden, og mange vil si at de godtar at en gjør dette. Hvis en derimot stiller opp for å hente deres ting er det første som skjer er at de forhindrer en i å gjøre det. Om en bruker makt ringer de til politiet og ber staten om beskyttelse mot "disse tyvene som stjeler". Sannheten om sosialistiske anarkister er at disse er de mest uhederlige løgnere av alle sosialister som finnes, og de vil i praksis bare støtte det å plyndre andre når det er dem selv som får mer penger på den måten.

Kommunisme og andre former for sosialistisk anarkisme er i virkeligheten bare skalkeskjul for tilbedelse av staten, da deres ide om ”kollektiv eiendom” logisk forutsetter en tyrannisk stat som skal fordele all eiendom etter eget forgodtbefinnende når to personer ikke er enig om hva en skal gjøre med en ting.

Sosialismens tåkespråk og miljøvern
Noe som kjennetegner sosialismen er i særdeleshet å anvende nominalismen for å konstruere et tåkete språk. Det er neppe noe annet samfunnssystem som til de grader har klart å manipulere mennesker med ordmagien sin. Sosialismen som ideologi brøt sammen med både Hitler sin nasjonalsosialisme, Stalin, Lenin, Mussolini, Castro, Kim II Sung, Mao og et halvt århundre senere Sovjets fall. Tåkespråket ble her anvendt flittig til å danne nye ord for samme ondskap, og en begynte å snakke om miljøvern isteden for sosialisme. At miljøvern ble brukt synonymt med sosialisme var ikke folk klar over, for de hadde bare festet seg til det å forhindre forurensning som det ble påstått var til stor skade for samfunnet. Hadde en fin bil med stor motor (spesielt de som var laget i USA) kunne en vente at folk spyttet etter en eller kom med skjellsord om at det forurenset. Selv tok de turer til syden i fly som forurenser minst ti ganger så mye på en tur som å kjøre med bil et helt år, eller brukte fossilt brennstoff som spydde ut illeluktende stank av den velkjente pipen på taket som nesten alle hus har. At slik forurensning mange ganger på året er langt mer skadelig enn samtlige biler (selv uten katalysator), er et faktum som praktisk talt ingen engang vurderer å påpeke. Teknologisk utvikling ble sett på som negativt, og det var alltid private som fikk skylden. Dette ble brukt som argument for at staten skulle eie det. Det tok liten tid før en oppdaget at det var tidligere sosialister som hadde dette hysteriske og dobbeltmoraliserende forhold til forurensning.

Miljøbevegelsens løgnpropaganda har ført til en reaksjon fra vitenskapen i boken Rational Readings on Environmental Concerns. Denne boken på mer enn 800 sider inneholder 80 artikler skrevet av verdens 50 fremste vitenskapsmenn, og behandler alle påstander fra miljøbevegelsen. Redaktøren Dr. Jay Lehr som har vært leder for ”The Assocation of Ground Water Scientists and Engineers” i over 25 år har skrevet endel egne artikler hvor en i en av dem finner følgende formulering: ”Nå er tiden kommet da vitenskapsmenn som kan sine fag må ta ordet og protestere mot den strøm av feilinformasjon som kommer fra skinnhellige aktivister og lobbyister som vil ha oss til å tro at teknologi ødelegger vår helse og vår velvære”. Et annet sitat (side 388) fra Dr. Philip Handler, tidligere president i ”The National Academy of Science” er også meget treffende på miljøbevegelsen: ”Dersom ikke vitenskapsmenn ikke avslører sjarlatanene, vil publikum ikke vite forskjellen  - og både vitenskapen og nasjonen vil lide”.

Rundt 1990 var påstandene fra miljøbevegelsene at menneskelig aktivitet vil føre til klimaforandringer som får polene til å smelte og verdenshavene stige flere titalls meter. Dette førte til at politikere over hele kloden bet på kroken og påla store miljøavgifter på ”drivhusgasser”. Dr. Hugh Ellsaesser, innleder sin artikkel om drivhuseffekten på følgende måte (side 404): ”For å sikre at leseren ikke misforstår mitt budskap, så sier jeg det rett ut. Etter å ha studert atmosfæren og hvordan den oppfører seg i 48 år, og etter å ha brukt 30 av disse på å forsøke å modellere den på datamaskiner og 15 år på studier av drivhuseffekten, er jeg av den faste overbevisning at den globale oppvarming er sterkt overdrevet, og at dens effekter er blitt forvrengt, hovedsakelig med den samme motivasjon som drev skredderne som sydde keiserens nye klær"

Artiklene i ovennevnte bok kan deles opp i fire grupper: 1) Akademiske artikler delvis hentet fra fagtidsskrifter, 2) En populær fremstilling at et saksområde, 3) Vitenskapsmenns egne opplevelser med pressen og miljøorganisasjoner, 4) Årsakene til at miljøbevegelsen har fått så stort gjennomslag for sine påstander, selv om de er bygget på pur uhederlig løgn og oppdiktet fantasi.

Blant gruppe 1) finner en f.eks. artikkelen til Dr. Gordon Edwards, professor i biologi ved San Jose State University om effekten av bruk av DDT. Kampen mot dette insektsmiddelet som nærmest utryddet malariamyggen og dermed malariaen var den moderne miljøbevegelsens store fanesak, da de hevdet dette stoffer første til kraftig nedgang i endel fuglebestander. Politikere som mangler evnen til å høre på fornuft bet på dette argumentet, og resultatet ble forbud mot DDT i de fleste land. Edwards hevder av nedgangen i fuglebestanden ikke kan tilbakeføres til DDT eller andre insektsmidler, men at reduksjonen i fuglebestanden hovedsakelig skyldes miljøvernere som forstyrret fuglene så mye under klekkingen at antall unger som levet opp ble kraftig redusert (s. 202). Poenget er at hvis en løper rundt for å lete etter nedgang i fuglebestanden blant fuglene blir det en selvoppfyllende profeti. Antallet malariatilfeller har øket kraftig på grunn av forbudet mot DDT. I 1963 var det bare 12 tilfeller på Ceylon, mens 500000 i 1977 etter at DDT var blitt forbudt. Mellom 2.5 og 5 millioner mennesker dør hvert år av malaria i dag.

Blant gruppe 2) finner en blant annet en artikkel av professor Bruce Ames som har vært leder for biokjemiavdelingen ved Berkley-universitetet i California og er en av verdens fremste biokjemikere. Hans artikkel omhandler i hvilken grad plantevernmidler, som beskytter nytteplanter mot sopp, insekter osv. er kreftfremkallende. Poenget hans er det finnes naturlige kreftfremkallende midler som er like farlige som de som finnes i plantevernmidler, og at mennesket spiser 10000 ganger så mange av disse naturlige (s. 153). Miljøbevegelsens kamp mot kreftfremkallende stoffer i plantevernmidler er derfor bare tøv der de lager storm i vannglass over en bagatell.

Blant gruppe 3) har en et glimrende eksempel på hvordan pressen fremhever løgner og gjemmer unna fakta. New York Times brukte flere førstesider på påstander om at mange arbeidere ved en base for atomubåter fikk leukemi på grunn av strålingen, mens den vitenskapelige undersøkelsen som konstaterte at dette ikke var tilfelle ble avspist med ni linjer på side 37. Det er opplagt at på den måten vil ikke vitenskapsfolk ha noe med vanlig presse å gjøre, og dette kan føre til at miljøbevegelsen blir stående uimotsagt.  En annen artikkel i denne gruppen er ”Regulatory Harassment of U.S. Agriculture” av Dr. Robert Devlin, professor i plantefysiologi ved universitetet i Massachusetts. Her kommenteres Rachel Carsons bok ”Silent Spring” fra 1962, som med sine angrep på plantevernmidler startet den morderne miljøbevegelsen, og er den moderne "bibel" for denne. Denne "bibelen" som ikke bygger på fornuft men løse påstander og halvsannheten der en unnlater å fortelle det viktige, har blitt pensum i skoleverket i USA (s. 80).

Ayn Rand, 1971: Bysmog og skitne elver er ikke godt for mennesket (selv om de ikke representerer den slags fare som økologiens panikk-spredere påstår). Dette er et vitenskapelig teknologisk problem – ikke et politisk – og det kan kun løses med teknologi. Selv om smog var en fare for menneskelig liv, må vi huske at livet i naturen, uten teknologi, er ren massedød. Rand, 1975: Økologi som sosialt prinsipp fordømmer byen, kulturen, industrien, teknologien, intellektet – og forfekter menneskets tilbakevending til naturen, til en tilstand som gryntende underdyr gravende i jorden med bare hendene.

Miljøvern er altså sosialistenes nye tåkeord for å manipulere flertallet til å støtte en meget giftig teori. Det er ikke uventet at sosialismen og miljøvernhysteriet springer ut fra en og samme person – Jacques Rosseau (1712 – 1778). Selv om Rosseau er omtalt i filosofien var han ingen betydelig filosof. Det var senere filosofer som Kant, Hegel og Marx som absorberte Rosseau sin måte og tenke på og integrerte det i sin filosofi. Kant mente f.eks. at Rosseau hadde n sjel med en perfekt og uoppnåelig følsomhet, og Karl Marx bygget opp sosialismen som politisk system i hovedsak fra Kant og Hegel sine ideer.

Rosseaus gjennombrudd som skribent kom i 1750 med ”En avhandling om kunst og vitenskap”. Akademiet i Dijon hadde utlyst en essaykonkurranse som gikk ut på å vurdere om fornuft, vitenskap, kapitalisme, teknologi og kunst hadde positiv eller negativ påvirkning på menneskets moral. Rosseau skrev i sitt essay at disse tingene hadde hatt sterk negativ betydning, ja endog var moralens største fiende. Teknologi, vitenskap, kunst osv. skapte kunstige behov mente han, og derfor gjorde menneskene til en forbruker. Idealsamfunnet til Rosseau var derimot noe ganske annet – nemlig å leve som en villmann. Slagordet ”tilbake til naturen” stammer fra han, og det var her grunnideene til miljøbevegelsen i realiteten ble skapt. I Frankrike ble Rosseau berømt pga. dette essayet, og han ble nesten utropt til en helt. Etter det videreutviklet han sine ideer i ”en avhandling om ulikhet”, hvor han hevdet at mennesket fra naturens side er godt, men blir ødelagt av sivilisasjon og kultur. Det som virkelig er interessant å peke på her er at det var eiendomsretten som ha mente var den største trussel i så måte, og det er påfallende at det er det som hele sosialismen bygger på – fravær av eiendomsrett. Når vi snakker om hvem som ble ødelagt av kulturen, så kan vi jo tenke på Hitler og Stalin sin masseutryddelse. Dette var en logisk følge av fravær av eiendomsrett over egen kropp. Rosseau anklaget altså andre for de feil som fulgte av sine egne prinsipper.

Den fullstendige utformingen av Rosseaus politiske syn finner vi i ”Den sosiale kontrakt fra 1762, hvor han hevder at all politisk makt bør samles i hendene på en person; Lovgiveren – som selv skal stå utenfor det formelle maktapparat, men allikevel har diktatorisk makt over alt og alle. Det er her ideen om staten som en Gud kommer klart fram, som kan lage de lover det passer når som helst og hvor som helst. Ifølge Rosseau er hvert enkelt individ først og fremst en del av Staten, og denne har rett til å drepe enhver lovbryter. Han går videre inn for ”utjamning”, og støtter sensur av upassende meninger. Her merker en klart prinsippet igjen om at politisk sensur er for å beskytte en massepsykose mot sannheten. Rosseaus sitt politiske syn i den troskapseden han ønsket at staten Korsika skulle kreve at alle innbyggere skulle avlegge er som følger; ”Jeg gir meg selv, min kropp, mine eiendeler, min vilje og alle mine krefter til den Korsikanske nasjon, og gir den full disposisjonsrett over meg og alle som avhenger av meg”.  Rettigheter skulle således bestemmes av politiske vedtak og ikke bygge på menneskets natur og virkeligheten slik den er. Dette stod i sterk kontrast til John Lockes sine naturretteorier  i samme hundreår, hvor eiendomsretten over seg selv var sentral.

Kapitalismen er ifølge Rosseau umoralsk fordi den bare belønner egenskaper som kreativitet, utholdenhet og arbeidsomhet, mens det han mente var virkelig dyd - ønsket om å gjøre noe godt, var uvesentlig. Det er viktig å merke seg at det som han mente var godt var å ofre seg selv til staten som om det var en Gud, og ellers vise forakt for eiendom og enkeltindividet. Noe av det viktigste en legger merke til var at Rosseau mente mennesket ikke hadde fri vilje, og dermed var tilhenger av viljedeterminismen. Av dette sluttet han blant annet at ulikhet var umoralsk, fordi ha påstod at en ikke selv kan bestemme om en vil arbeide eller ikke. Rosseau ønsket at alle barn skal få den samme utdannelse, og private skoler skulle forbys. Etterhvert ble Rosseau utsatt for noe som nærmest kan likne på en dyrkelse, og fikk et kraftig oppsving med boken Emile (1762) som handlet om barneoppdragelse. Selv hadde ikke Rosseau noen som helst erfaring med barn, selv om han hadde fem barn sammen med sin tjenestepike Therese. Disse barna ble nemlig plassert på barnehjem rett etter fødselen uten at de fikk vite hvem deres foreldre var. Dette er roten til dagens barnevern, og ideen om at staten skal ta seg av ungene til folk som Rosseau mente var langt mer skikket til slikt enn foreldrene (i Rosseau sitt tilfelle var nok det også sant, men det er en annen sak). Boken Emile fortalte at barn ikke bør lære teoretisk kunnskap for tidlig, men være barn så lenge som mulig. Ikke før de var 12 år mente han at de skulle undervises i å lese. Her er roten til dagens fordumming skolen der elevene nesten bare lærer tøv.

Den politiske skala
Praktisk talt alle tror at den politiske skala går fra sosialisme til kapitalisme, men sannheten er at den ikke er en rett strek men en ond sirkel av sosialisme. På venstre siden finner en de internasjonale sosialister og på den høyre siden de nasjonale sosialister. Den nasjonale sosialisme tar sikte på å styrke nasjonens egen kultur og godtar ikke innblanding fra en annen uten videre. Ideen om "fargerikt fellesskap" passer derfor dårlig overens med denne modellen. Den internasjonale derimot tar sikte på å slå sammen mange land og ulike kulturer til et gigantisk sosialistisk fellesskap. Fordelen med en slikt system i forhold til den andre er at en slipper en rekke regler mellom landegrensene slik at varer kan flyte mer fritt. Ulempen er internasjonale regler som til en viss grad kan pålegge hvert enkelt land regler som er ugunstige for disse.

Den internasjonale sosialismen kan igjen deles opp i de som innad i landet vil ha sentralisert styre (f.eks. kommunister), og de som vil ha desentralisert styre (f.eks. sosialdemokrater). Desentralisert sosialisme kalles korporativt system, som fungerer slik at hele landet består av masse små hierarkier der den ene ikke vet hva den andre gjør. F.eks. byråkrater i et fylke kan omtrent gjøre som de vil (inkludert å bryte loven) uten at noen oppdager det, fordi de har fått all makt over sitt lokale område. Denne tankegangen her henger sammen med et meget sterkt hierarkisk system av autoriteter der sosial status til hver enkelt person har alt å si helt ned til skole og familiesituasjoner. Hvis en ikke har den rette utdannelsen må en underlegge seg de som har dette. På den måten vokser det fram et system der ingen kan si noe som helst uten å ha den rette autoriteten. En kan ikke kritisere andre mennesker med høyere status enn en selv, og pga. alle de små hierarkiene blir det nesten umulig å si noe som helst uten å komme i konflikt med annen manns autoritet. Dette har ført til den ekstrem-sosialistiske "janteloven" i Norge som har korporativ sosialisme. I sentralisert sosialisme slipper en unna dette og så lenge en ikke sier noe som er imot sentralstyrets prinsipper bryr ikke folk seg mye om autoriteter blant det store flertallet, og en som har null utdannelse har full rett til å kritisere faget til en som har 20 års utdannelse uten at folk reagerer noe negativt på dette. I land som Norge er noe slikt uhørt for "en skal ikke tro en er noe", uten riktig sosialistisk status.

På den øverste halvdel av den sosialistiske sirkel har en moderate internasjonale sosialister til venstre og nasjonalister til høyre. Når en beveger seg til høyre eller venstre på sirkelens sider kryper en nedover mot det mer ekstreme med stalinisme til venstre og nazisme til høyre. På bunnen møtes ondskapen og her er forskjellen mellom de to nær null. Nazister (ekstreme nasjonalsosialister) og stalinister (ekstreme internasjonale sosialister) har begge gasset ihjel millioner av mennesker på hver sin side av grensene under 2. verdenskrig, og spesielt den gruppen en anså som rikere og mer ressurssterk enn andre - jødene. Det er verdt å merke seg at de internasjonale sosialister som kaller seg for sosialdemokrater i Europa, er flinke til å påpeke nasjonalsosialismens masseutryddelse, men ignorerer Stalins massemord på mange flere. Dette vitner om sterk dobbelmoral.

I 1933 var Tyskland rammet av stor inflasjon og arbeidsløshet, sosial nød, kulturelt forfall, statlige stridigheter mellom de 25 delvis selvstendige delstatene, sterke fagforeninger, parlamentarisk kaos da en ved valget i 1932 i Tyskland kunne velge mellom 37 partier, og en regjering som var preget av korrupsjon blant minst 11 av statsrådene. Etter at Hitler vant valget på demokratisk vis sørget han for å få den totale kontroll over både den lovgivende og utøvende politiske mak, og sørget raskt for at alle andre partier enn hans eget mistet all innflytelse, slik at han uten hindringer kunne sette igang sin egen sosialistiske politikk. Denne inneholdt viktige elementer som har full oppslutning blant både nasjonale og internasjonale sosialister gjennom alle tider: Hitler satte igang store offentlige finansierte byggeprosjekter som f.eks. Autobahn. Sosialistene i Norge presterte også slike ”bragder”, med f.eks. gardemobanen til den nye flyplassen, som vil gå med kraftig underskudd langt inn i neste årtusen. Hitler fikk også satt igang produksjon av Volkswagen som var så billig at folk flest kunne kjøpe den. At amerikanske biler i USA på samme tidspunkt var totalt overlegen i kvalitet på samtlige områder og så lav pris at selv de fattigste hadde råd til å kjøpe dem viste vanviddet som igjen gjenspeiler seg i dagens sosialistiske bilnorge der en brukt bil til 20000 kroner i USA koster 150000 i Norge pga. tollavgifter. Hitler sørget videre for å få bygget ca. 1.5 millioner billige arbeiderboliger på 4 år og fikk begrenset arbeidsuken til 40 timer hvor arbeidere skulle ha rett til 18 dagers betalt ferie hvert år. Unge familier fikk etableringslån fra Staten, og billige lån ble gitt til næringslivet med å utstede statsobligasjoner som innbrakte 12 milliarder Mark på 4 år. Arbeidsløsheten bare i løpet av 1933 ble redusert med mer enn 2.6 millioner. Slike argumenter bruker sosialister til reise en bygning på leirgrunn som er dømt til å rase sammen før eller senere fordi pengene til prosjektene ikke er skaffet på hederlig måte, men med tyveri av skattebetalernes penger. En tar mye mer enn en gir tilbake om en regner ut skatter og avgifter i forhold til hva de som betaler dette får tilbake. Dette fører alltid til økonomisk krise før eller senere, og Tyskland var et klart eksempel på hvor ille det kan gå når staten vokser seg for stor og prøver å styre landet fullstendig.

Moralens ødeleggelse
En har to politiske metoder for å ødelegge moralen i en samfunn. Den ene er terrormetoden, og den andre er druknemetoden. Begge tar sikte på å viske ut folks oppfatning av forskjellen mellom rett og galt. I terrormetoden lager en få, men så jævlige lover at folk på lang sikt mister all respekt for dem. Denne metoden er effektiv i forbindelse med religiøs fanatisme. Druknemetoden brukes i demokratiske samfunn der det ikke er religion som kan benyttes under ledelse av en diktator. Når flertallet bestemmer hva som er rett og galt og dette ikke måles opp mot fornuftige prinsipper, ender en opp med en jungel av tilfeldige regler som overskygger de få fornuftige prinsipper som eksisterer. Er det praktisk talt lover mot alt mister alle respekten for lovene - både de lover som beskytter mennesker mot tvang, og de som medfører tvang. Druknemetoden er den strategi som sosialdemokrater bruker, men som nesten ingen har forstått er virksom. Klassiske eksempler på druknemetoden i Norge er f.eks. når staten skal bestemme størrelsen på hvor stor en butikk skal være for at den skal få lov til å selge gitte typer matvarer og når den skal få lov til å selge disse. Et annet idiotisk eksempel er forbudet mot å ri på struts i Norge på tross av at dette må være et uhyre sjeldent fenomen da det for det første finnes praktisk talt ingen struts i Norge, og av de få som finnes er det neppe noen stort sport i å ri på dem. En slik form for strutsepolitikk er intet annet enn skjult forsøk på å drukne all moral. Andre eksempler der sosialismen tar over styringen med andre liv er f.eks. navnetyranniet. Det ingen nyhet at det er forbudt å ha et navn som staten ikke likeri Norge, selv om navnet i seg selv ikke betyr noe negativt. I USA kan en forøvrig kalle seg hva en vil uten at dette har ført til noen problemer. Dette har ført til at Kirsti Larsen (46) som kalte barnet sitt ”Gesher” som betyr ”bro” på norsk, endte opp i fengsel da hun nektet å betale bot for å kalle sønnen dette (VG 23.12.98). I den forbindelse uttale hun at "Jeg tror vi generelt sett er altfor lydige. Lar livene våre styres av regelverket. Historien har stygge eksempler på hvor ille det kan gå i ytterste konsekvens hvis vi bare adlyder. Da henviser jeg til Jesus som sa da noen hengte seg opp i at andre ikke fulgte sabbatsreglene til punkt og prikke:  «Sabbaten er til for mennesket, mennesket ikke til for sabbaten.»". Dette er et godt motto for individualismen i dag: Staten er til for mennesket, mennesket er ikke til for staten.

Det finnes ikke en eneste sosialist som har noen som helst interesse for hva som er sant om dette ikke er i overensstemmelse med hva staten sier, fordi staten har overtatt rollen som Gud – et vesen som er hevet over alt som heter moral fordi denne enhet er kilden til all moral og alt sosialister ellers tror på. Den langsiktige konsekvens av demoralisering av samfunnet er høy kriminalitet og kaos slik at det bli lett for en diktator å oppnå stor makt fordi folket vil kreve at noen ordner opp i problemene. Selv om et kollektivistisk samfunnssystem medfører ulykke for de fleste på lang sikt, vil de som støtter opp om dette sette sine kollektivistiske prinsipper foran alt annet fordi de har så sterke «riktig-følelser» om dette, og tror at de blir lykkelige uten eiendomsrett og uten rasjonelle prinsipper for hva som er rettferdig.

§ 3. Når noen på grunn av sin sinnstilstand ikke selv kan sørge for å få det legetilsyn og det psykiske helsevern han trenger og hans nærmeste heller ikke sørger for at han får det, skal offentlig myndighet sørge for at han blir undersøkt av lege og ellers gjøre det som trenges for å få ham under vern.

Finner lege det nødvendig etter en personlig undersøkelse kan den syke etter begjæring fra sine nærmeste eller offentlig myndighet innlegges eller beholdes innlagt i sykehus eller holdes på annet sted hvor forsvarlig pleie kan skaffes, men ikke uten eget uttrykkelig samtykke i mer enn tre uker, hvis ikke betingelsene etter § 5 foreligger.

Hva en person trenger kan denne bare dømme selv. Når andre dømmer hva noen trenger kan de dikte opp hva som helst. M.a.o loven åpner her muligheten til å kaste hvem som helst inn i et psykiatrisk fengsel etter § 3 i max 3 uker

§ 5. Den som har en alvorlig sinnslidelse kan innlegges i sykehus uten eget samtykke hvis hans nærmeste eller offentlig myndighet begjærer det, og sykehusets overlege finner at innleggelse på grunn av den sykes sinnstilstand er nødvendig for å hindre at han lider overlast eller at utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles, eller at den syke er til vesentlig fare for seg selv eller andre.

Utover 3 uker kan offeret bli innesperret i fengselet så lenge psykopatene ønsker det fordi ”sinnslidelse” og ”lide overlast” kan en stemple hvem som helst for da dette er så tåkete at det ikke har noen mening i det hele tatt. Det finnes ikke sinnssyke mennesker, og det som kalles psykiske lidelser er helt normalt.

Leonard Peikoff: The Ominous Parallels. Peikoff viser at kommunisme og nazisme er to alen av samme stykke, og forklarer de grunnleggende ideer bak Nazismens fremveks i Tyskland. Han påviser også parallelle ideer til den tyske kollektivisme på rask fremmarsj i det moderne USA.

Fridthjof Søgaard m.fl: Kommunazismen. Boken analyserer kommunisme, nazisme og fascisme og setter disse i samme bås. Inneholder mange avslørende sitater og facts om likhetene mellom disse ideologiene.

Michael Sanera og Jane S. Shaw: Argumenter mot miljøvernernes utallige påstander som ikke kan begrunnes vitenskapelig. Bare eiendomsrett og teknologi kan løse ethvert miljøproblem. Alternativet til teknologi er massedød, og det var nettopp dette som var faktum før teknologiens tidsalder.

Kapitalisme og prekapitalisme